Jeg har på forhånd valgt å holde denne bloggen anonym. Slik slipper jeg å få kommentarer på utseende o.l, eller at det jeg skriver får konstante følger. Forhåpentligvis kan det også oppmuntre flere til å kanskje komme med noe de selv tenker (anonymt eller ikke), eller kanskje du faktisk kjenner deg igjen. Uansett så er du ikke alene, det er ingen av oss. Selv om det er nettopp sånn det føles, ensomt.

 Jeg er usikker på nøyaktig når dette startet, men sakte men sikkert tar det over. Dette, dette hva tenker du sikkert? Dette monsteret. Monsteret som bor inni meg og som stadig forteller meg hvor stygg, ekkel og uønsket jeg er. Monsteret som gjør meg trøtt, sliten, sint og deprimert. Dette monsteret som gjør at jeg ikke klarer å stå opp om morgenen, som hindrer meg fra å gjøre det jeg har lyst til og som sakte men sikkert suger ut livsgleden min. Husker du når du kunne le ubekymret, å slippe å tenke på at noen skulle merke hvor dypt ulykkelig du egentlig var? Det husker ikke jeg.

Du har bodd inni meg en stund nå, kjære monster. Eller vent, stryk det, jævla monster. Det er det du er, et jævla monster. Du er feig, du er den stygge og uønskede av oss. Du er den som må komme å kontrollere noen andre sitt liv, ikke jeg. Vet du hvor mange ganger jeg har lurt på hva som feiler meg? Hvorfor jeg ikke bare kan være glad og normal? Sannheten er at det er noe som feiler deg. Jeg har aldri vært flink på å snakke om hva jeg føler, men siden du kom inn i livet mitt har det bare blitt verre. Du får meg til å skamme meg, det er da ikke normalt å være så forbanna trist hele tiden? Jeg isolerer meg fra de rundt meg, de som bare vil hjelpe. Smiler og sier at alt er bra. For det er det jo i følge deg.

Se for deg at du må bære en 5 kg stein rundt hele dagen, om natten når du sover eller er alene kan du endelig slippe steinen på bakken. Det er tungt er det ikke, å gå rundt å bære på noe hele tiden? De sier jo seg selv at man da velger å være mye alene eller sove, sånn at en skal slippe å bære på det tunge. Slik er det for meg å så uttalig mange andre. Bare at jeg bærer ikke en fysisk stein, men en maske. En maske som er så tung at det kunne være laget av betong. Maksen går ut på å smile og være glad, aldri la noen se deg gråte eller aldri la noen se deg såret. Kjenner du deg igjen? Når en går med denne masken over lengre tid så blir en jo sliten. En vil bare slippe den ned, hvile. Jeg vil og hvile, helst foralltid. Jeg er sliten av å late som om alt er bra når jeg er sekunder unna tårer.  Når skal monsteret gi slipp?

Aldri?

 






Anonym




Baby you & I, we were born to die.


Legg meg til som venn




Arkiv


· Januar 2014



Kategorier


· Blogg



Søk i bloggen




Linker


· blogg.no · Få din egen blogg!



Design







Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger på
blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.

hits